VERNEPRIS, FORTIDSMINNEFORENINGEN AVD. OPPLAND
29.11.2004

Fortidsminneforeningen, Oppland avdeling har tildelt verneprisen for 2004 til presteenkesetet Sjo ved Elin Mathisen og Ragnar Torbergsen for deres allsidige innsats med bevaring og kulturformidling av presteenkesetet på Granavollen i Gran Kommune.

Formål:
Formålet med prisen er å stimulere til vern og vedlikehold av eldre bygninger og bygningsmiljøer. Prisen deles ut for hus eller anlegg som er utbedret eller systematisk vedlikeholdt med respekt for egenart og miljø. Vedlikehold av interiør- og eksteriørmessige kvaliteter skal vektlegges.

Begrunnelse:
Gjennom mange år innsats har de fått til nettopp dette på Sjo. Det er tre generasjoners fagkunnskap og arbeid som danner grunnlag for bevaring og restaurering av hus og hageanlegg hvor de estetiske verdier og opplevelsesverdier er svært godt ivaretatt. På bakgrunn av dette framstår presteenkesetet Sjo i dag med kulturhistoriske verdier av både lokal og nasjonal betydning.


Bakgrunn:
Presteenkesetet Sjo ble bygget av prost Andreas Christian Krog i 1795. Det ble fredet i 1923. Huset var i bruk som presteenkesete frem til 1867, så ble det leid ut til kapellan, senere biskop i Oslo, Anthon Christian Bang. A.O.Vinje hadde også sine siste levedager på Sjo. I 1873 ble det solgt til en privatmann som bodde på Granavollen.

Stein og Mosse Mathisen kjøpte Sjo av frk. Johanne Gamme våren 1944. Hun bodde da alene på Sjo, og hadde drevet poståpneri i nordenden av huset frem til huset ble solgt. Faren hennes hadde kjøpt Sjo i 1904 for å drive landhandleri.

Sjo var sterkt preget av manglende vedlikehold gjennom mange år. Naboen – senere hotelleier Hans Jorstad - sa til S.M.: " Du har kjøpt dyr og dårlig ved, nå, Mathisen!".

Bygningen er oppført i tømmer i halvannen etasje. Den har trekk fra sen-empire arkitektur hvor tre yttervegger har liggende panel mens ytterveggen mot inntunet er rappet. Det er ett karnapp på hver av takflatene.

Det har vært to hovedfaser i restaureringsarbeidet på Sjo knyttet til forrige og nåværende eiere. Ved det første restaureringsarbeidet som skjedde i perioden 1944-54 - var Arkitekt Halvor Vreim hos Riksantikvaren medvirkende og bisto hele restaureringsprosessen gjennom flere år. Et omfattende restaureringsarbeid ble satt i gang. Dette gjaldt bl.a grunnmur, gavlvegg, innvendige vegger, etasjeskiller, yttertak og gulv. Taket ble lagt om og gammel takstein ble brukt på nytt. Karnappene, i øst og vest, var råtne og ble kopiert og satt opp igjen. 11 nye vinduer, tegnet av Vreim, ble laget og satt inn. All belistning ble spesiallaget etter originalen. Dører ble pusset og reparert og påsatt nye håndsmidde låser med håndtak. Rabitspussete vegger ble også restaurert. Under nedhugging av murpuss ble alle fragmenter av dekorasjoner og ornamenter tatt vare på og kopiert, for så å bli satt tilbake og murt inn i helheten. Således er alle fargene omhyggelig malt opp, korrekt etter de opprinnelige. Malingen ble laget på Spray Rustic-malings fabrikk på Alnabru, som tilhørte Stein Mathisen og hans far Haakon Mathisen. Dører og vegger holder fortsatt. Haakon Mathisen var fargeekspert og utdannet kunst- og dekorasjonsmaler. Stein Mathisen var malermester og kunsthistoriker, senere magister i etnologi. Kjøkken, våtrom og trapperom som tilfredstilte datidens standard ble bygd.

I 1946 ble huset panelt om på tre sider. "Dessverre ikke så pent snekkerarbeid som det burde ha vært" ble det sagt i en beretning fra 1947. Det neste restaureringstrinnet var 1949. Da ble annen etasje satt i stand. Etasjen bar preg av at det hadde vært lagerrom der siden århundreskiftet 1800/1900 og frem til rett før 2. verdenskrig. Vinjerommet var "medtatt". Listverket manglet, men ble håndhøvlet likt det gamle. Dører reparert og delvis forsynt med nye rammetrær og karmer. Taket ble isolert og alkovene fikk innlagt lys. Alt som det var mulig å beholde slik det var , ble omhyggelig tatt vare på og restaurert og eventuelt satt tilbake der det hørte hjemme. For eksempel er det store loftet i 2. etg. helt inntakt- med store takbjelker og brede furuplanker røde av kvae.

Veslestua sto antagelig på Sjo da det store huset ble bygget i 1795. Både Veslestua og låven er bevaringsverdig og restaurert etter samme prinsipper som det fredete hovedhuset. Selv hagen og de gamle lønnetrærne er beholdt som det var i prostinne Lassens tid.

Når det gjelder faglig veiledning på restaureringen av gården Sjo, har det i de avgjørende detaljene vært fagfolk fra Riksantikvaren som har laget tegninger og gitt råd. Stein Mathisen ble etterhvert gitt full tillit som fagmann og man visste at han gjorde det "rette" når håndverksarbeider skulle gjøres, for eksempel rørleggerarbeid eller elektriske installasjoner.

Den første restaureringsfasen ble privatfinansiert.

Det er rimelig å anta at dersom Sjo skulle gjennomgå samme prosess i våre dager, som i 1944-54, med innleide håndverkere, er det snakk om å bruke et beløp på flere millioner kroner . Det er interessant å stille spørsmål om motivasjonen til å starte på et så omfattende prosjekt! Det som gjorde restaureringsarbeidet mulig var at SM. og hans far hadde kunnskapene og ekspertisen på farger, malingstyper og dekorasjonsteknikker. Dessuten fantes det murere i nærmiljøet den gangen som kunne murerteknikken som var påkrevet på Sjo.

Etter at nåværende eier overtok i 1985 er det utført adskillig håndverksmessig arbeider på huset, men også utviklet et levende "museum" med Vinjemuseum og et variert program for omvisning til interesserte grupper. Kulturprogrammene tar bl.a opp Granavollen som historisk sted, kirkens betydning for stedets utviking, om Sjo`s historie og om A.O.Vinje. Det er stor etterspørsel.

Nåværende eiere har mottatt støtte fra Fylkeskonservatoren i Oppland i 1993 = kr. 50.000 til utskifting av sylstokker og lufteanlegg under huset og i år 2000 = kr. 70.000 til helrestaurering av utvendig tak. For øvrig er det påkostet for drøye kr.1.000.000 i de siste 25 årene.
De har hatt mottatt god hjelp av fylkeskonservator Arnfinn Engen og senere av Gry Wiese Horndalssveen ved kulturvern, Oppland fylkeskommune i.

"Det er vanskelig å spå om fremtiden, men vi som holder til på Sjo i dag har til hensikt å føre kulturarven videre og prøve å formidle husets atmosfære og skjønnhet til besøkende. "Livet fra gamle dager" sitter jo i veggene her og denne kunnskapen har sin plass i moderne utdannelse." (Elin Mathisen, nåværende eier)


Konklusjon:
Våre kulturminner utgjør en viktig del av vår nasjonale arv og er en ikke-fornybar ressurs, men som kan og bør være en ressurs for en bærekraftig samfunnsutvikling. Vår bygningsarv er en viktig del av dette.

I de seinere år legges det mer vekt på å sikre kulturminnene i sitt opprinnelige miljø og sikre større og helhetlige bygningsmiljøer og landskap. Oppland avd av Fortidsminneforeningen legger stor vekt på det omfattende arbeidet som er lagt ned i bevaringen av presteenkesetet Sjo. Bygningsmiljøet er en sjeldenhet og stedet har stor historisk tidsdybde.
Presteenkesetet Sjo på Granavollen, ligger i det nasjonalt viktige kulturlandskapet på Tingelstadhøgda.

Vi ønsker å hedre tre generasjoners innsats for bevaring av dette kulturhistoriske sted.

Fortidsminneforeningen
Oppland avdeling
Vernepriskomitèen